DAGSPROGRAMMET:
(På flyplassen (Gardermoen) får du et mer DETALJERT PROGRAM – dag for dag, med tidspunkter og hvor vi skal kjøre denne dagen, og når vi skal møte opp, hva vi skal oppleve dag for dag, dagsetapper, etc.
• Du får også en liste med navn og mobilnr til alle andre på din tur
• Du får også en liste med navn og adresser og datoer og tllf-nr til alle hoteller
• Du oppfordres herved til å ha disse to listene med deg hele tiden underveis på turen. Som en sikkerhet)


PROGRAM:
Dette er en tur der dere får oppleve mye av det BESTE USA SOM FERIEMÅL ha å by på!

1) Å krysse USA på Harley-Davidson langs Route 66 er en drøm i seg selv!
I tillegg får dere altså oppleve det beste av mange av USAs mest spennende byer/steder: (vi kjører begge veier – dette er TUR 1 fra LA til Chicago). PS: Det tas forbehold om at det kan forekomme små endringer år for år.

HOLLYWOOD (Los Angeles)

Først opplever vi HOLLYWOOD, verdens fremste filmby, der du kan støte på verdens mest berømte skuespillere/verdens vakreste damer (og menn), se hvor de handler, hvor de filmer, hvor de bor...Et SPESIELT STED på alle måter. Du får oppleve UNIVERSAL STUDIOS, SE HVORDAN FILMENE BLIR LAGET, og der du selv kan "BLI EN DEL AV FILMEN", ved å besøke verdens fremste multimedia-lokaler og se det aller fremste innen filmteknikk.
Vi besølker WALK OF FAME, (stjernene i asfalten) og du kan ta en rundtur med buss for å SE HVOR FILMSTJERNER SOM BRITNEY SPEARS og JACK NICKOLSON bor.
Du kan sprade rundt på VENICE BEACH, og se California lekreste damer (og menn, igjen) sprade og bade og vise seg fram...og noen av vestkystens rareste kunstnere utfolde seg. Eller du kan bli en del av BAYWATCH og ta en dukkkert "midt i filmkulissene".

Vi bor MIDT I HOLLYWOOD, og har UTENDØRS basseng! Her kan du ta en dukkert og en øl eller en svømmetur mellom slagene. Både utesteder, menneskene og restauranter i Hollywood er spesielle. GLED DEG!

…så dundrer vi over ørkenen til SELVESTE:

LAS VEGAS!!
Etter å ha gjort Hollywood går reisen videre gjennom ørkenen på hver vår Harley og vi ankommer LAS VEGAS, verdens gambling-mekka, og et av jordklodens sykeste, og mest fascinerende og imponerende steder!! Mange av deltakerne i fjor syntes LAS VEGAS var et av de store høydepunktene , kanskje det ALLER STØRSTE...
Vi bor MIDT i LAS VEGAS og har utendørs basseng også her med palmer og en svær Harley-Davidson Cafe/restaurant som nærmeste nabo (ca 100 meter bortenfor oss) Her er det ekte Harleyer i full størrelse som svever rundt i taket og et spesielt interiør.
Her kan du også smake en av USAs beste biffer! Vi smakte den i fjor, og jeg kan med hånden på hjertet si: Det er den DESIDERT beste og møreste biffen jeg NOEN GANG har smakt! En matopplevelse av de sjeldne. Bare PALASSET der biffen serveres er verdt å oppleve!

*Ellers har jo Las Vegas haugevis av opplevelser å by på!!!! Det er VERDENS GAMBLING-HOVEDSTAD!!
Du kan også ta en 3 timerrs helikoptertur herfra til Grand Canyon.....(men mange venter til Selve Grand Canyon før de tar turen. EN KAMERAT AV MEG (en trønder ved navn Kai) jobber her som pilot!)

Hoover Dam
Fra Las Vegas suser vi videre over til Hoover-dammen, en berømt og voldsom demning som forsyner hele Vegas med elektrisitet, og vi kjører gjennom FANTASTISK landskap. Det er som du husker fra gamle cowboyfilmer....


Så går det slag i slag:

DET VILLE VESTEN - OATMAN:
DER TIDEN HAR STÅTT STILLE - DER DE LEVER I SIN EGEN VERDEN:
Sheriffen går rundt med sheriff-stjernen og revolveren. Det er skyteduelller daglig! (til ære for publikum, men likevel...). Det er ETT hotell her, (MED SPØKELSE (ha ha)) og det er bare noen få hundre innbyggere i dette GAMLE GULLGRAVER-SAMFUNNET. Her er SALOONER og her går ESLENE FRITT i gatene!
Kjøreturen dit er blant høydepunktene kjøremessig: Det er som å kjøre gjennom en tegneserie!!
En opplevelse er det også å være her! Inne på puben, der vi spiser lunsj, har gullgraverne hengt opp dollarsedler på veggen. (historien får du høre når du kommer!!) Stram Vaier-vennene i 2004 signerte også sine dollarsedler og hengte opp! Mens gamlefar spiller gitar og synger i kroken sin.....og bankraneren fra scenen utenfor ligger rett ut i gata. Skutt av sheriffen!


GRAND CANYON:
Et av USAs - og verdens .- mest populære tursitattraksjoner. Trenger vel ikke bærmere beskrivelse. Men DET TAR PUSTEN FRA DEG!! Garantert!! Et sted du bare MÅ oppleve før du dør...Solnedgangen her er verdt hele turen...


TEXAS:
Cadillac Ranch: Verdens rareste, største og GALESTE bilkunstverk!
Et syn for Guder!

(Vi suser altså gjennom 8 stater og hele tre TIDSSONER!)

DET BESTE R66-MUSEUM:
Vi besøker USAs mest kjente Route 66-museum



SAKEN ER BIFF!

Vi besøker det verdensberømte biffstedet, Big Texan, der folk fra hele verden kommer for å prøve å klemme i seg en biff på hele 2,2 KILO! Klarer du det får du hele måltidet gratis!! Mange fra i fjor prøvde! (ingen klarte det. Men der er mulig! Små 14-åringer har klart det.... OG:
Det er et show uten like, med jubel, konferansier, svært nedtellings-ur, cowboy-damer, og kuskinns-duker og ellers show som bare amerikanere klarer å stelle i stand!!
Her skal vi BO! – og spise! (BIFF).


BESØKE INDIANERNE!

Vi besøker VERDENS INDIANDER-HOVEDSTAD - GALLUP i USA, og drar på fest med indianerne og håper å kunne besøke dem i reservatene deres….En UNIK SJANSE du ikke kan la gå fra deg
Mange i fjor var på nach-spiel på "indianerfest" og vi klarte med nød og neppe å få dem med oss hjem...(vil vil jo ikke ha indianerbarn på samvittigheten)

DE TO GALESTE GJENLEVENDE HIPPIENE
….skal vi besøke! Han heter faktisk Harley(!). Hun heter AnnaBelle. Og ”synger” som en ______(hva skal man si??)______. (En hals-spesialist ville vel brukt et medisinsk faguttrykk). De går i hvert fall barføtt i hippieklær, og har et HELT spesielt hjem!!!!
Dette er noen av USAS mest spesielle HIPPIER. De spiller egne – og lånte - sanger for å overleve. (og gir oss en overraskelse!!)


ET AV VERDENS STØRSTE METEORITT-KRATER!
Skal vi også se på. Det er imponerende!

VERDENS BESTE ROUTE 66-MUSEUM!
Vi besøker det som blir betegnet som verdens fremste Route 66-museum...

CHICAGO:

Vi besøker Chicagos og USAs BESTE JAZZ og BLUES-KLUBBER! En opplevelse, der de store svarte gutta går mellom bordene på restauranten og spiller opp, mens vi koser oss med maten.
Chicago er ellers en fantastisk by å besøke.
Mange kaller det mini-NEW YORK, og vi skal blant annet opp i CHICAGOS høyeste bygg, og et av verdens tre høyeste bygninger. Herfra er det upåklagelig utsikt!

EN TIDSREISE:
Vi besøker mange museum og småsteder der det er som å REISE TILBAKE TIL FORTIDEN!

Vi besøker JESSE JAMES hule, der stor-banditten gjemte seg og sitt tjuvgods!

Og vi besøker selveste CHICAGO (3 dager) der du får oppleve de flotteste steder i byen som kalles et mini-NEW YORK, og du får oppleve Chicagos ALLER BESTE BLUESKLUBBER! Vi lover deg en kjempeopplevelse!

REISERUTA:
(ser foreløpig slik ut, små endringer kan forekomme, men alle evt.endringer gjøres for å gjøre turen STADIG bedre)
Grunnen til at vi deler gruppa i 2, er at vi får bedre priser på Harley-leie ved å levere dem tilbake på samme sted…(ellers blir det grisedyrt å levere dem på motsatt sted i USA i forhold til hvor vi hentet dem)
Fordeling, dager og overnattingssteder: (to overnattinger kan gi tre dager på stedet, alt etter når vi ankommer fra forrige sted)

Dag 1,2,3: HOLLYWOOD/Los Angeles
Dag 4,5: Las Vegas 
6. 7. Grand Canyon 
8 Gallup 
9.Albuerquerque. 
10. Amarillo 
11 Clinton 
12 Tulsa 
13 Springfield 
14 St. Louis 
15.16. Chicago
RETUR: 
 (samme steder, motsatt rekkefølge)


DAG FOR DAG: (Programmet kan avvike med ørsmå detaljer, men skjer endringer er det til det bedre…Stedene som er nevnt er foreløpige overnattingssteder, de største opplevelsene kan like godt skje på dagtid MELLOM overnattingsstedene)

HVILKEN VEI:
…er best å kjøre? Det er det samme! Du opplever det samme, og har like stor glede av både tur 1 og 2! (om du kjører østover eller vestover!)

GAMLE ROUTE 66:
Kjører vi så ofte vi kan, så fremt det er noe å se der…Men deler av veien er erstattet av Interstate (dvs ny asfalt er lagt oppå. Ofte går gamle route 66 parallelt , bare 50 meter fra Interstate)

KJØRE-ETAPPER:
Det er lagt opp til ca 30-40 norske mil kjøring, pluss/minus, daglig (altså 300-400 km, så det ikke forveksles med miles…). (Det vil si ca 4-5 timer kjøring daglig, pluss pauser. Hvor fort vi kommer fram avhenger av pausene.) Teoretisk klarer vi da turen på 10 dager, men ettersom vi tar det med ro, og prioriterer OPPLEVELSER UNDERVEIS, er det godt å bruke 14 -16 dager.
Noen dager svelger vi unna 30 mil, andre dager 50. Det føles likevel ikke som noe problem. SELV OM DU IKKE HAR KJØRT HARLEY FØR GÅR DET HELT FINT!
Det er ikke noe problem å suse av gårde 50 mil i dette landskapet.
Veiene er rette, fine, oversiktelige og flate. Du ser ofte milevis i alle retninger, og føler deg trygg. Selv med døsig marsjfart på ca 100 km/t føler du at du putrer av gårde i behagelig Harley-tempo.
NB: Vi kjører i formasjon så alle kjører sammen og alle føler seg komfortable med fart/tempo.

Motsatt rekkefølge for gruppe 2, selvsagt…)

1,2,3 Los Angeles /Hollywood: (se for øvrig reportasje. nederst på vedlegget)
Filmstjernenes hjemby. Vi støtte på både Jack Nicholson og Julia Roberts. Men det er ingen garanti for å treffe noen av verdens største filmstjerner selvsagt.
Men du har Walk of Fame, Sunset Blvd, Beverly Hills, verdens mest eksklusive handlegate, verdens beste strender, bl.a. Venice Beach (som klippet ut fra Baywatch) og noen av verdens mest berømte kafeer, borettslag (der verdens fremste filmstjerner bor) gater og områder. Dessuten tar vi en tur til Universal studios, som viser hvordan filmer blir til, og det nyeste nye innen film og media-verdenen. En opplevelse for gutter i alle aldre…Trenger vi si mer?


4, 5 Las Vegas : (se rep. nederst på vedlegget)
Fra Hollywood suser vi rett over til Las Vegas (4-5 timers tur) Flotte veier. Fantastisk landskap gjennom ørken og sanddyner. En opplevelse i seg selv! LAS VEGAS er verdens gambling- og underholdnings-Mekka. Vi ser på de mange tusen som sitter ved spilleautomatene, og noen av verdens mest spektakulære show. Hele LAS VEGAS er UVIRKELIG! Bare det å bygge opp et slikt sted fra grunnen av midt ute i ørkenen er sykt! Og en herlig opplevelse. (NB: Du trenger ikke spille, du kan bare se på…)
Kanskje du heller vil gifte deg og skille deg på et døgn…? Her finnes bryllups-kapell som gjør den slags på samlebånd. Britney Spears gjorde jo akkurat det akkurat her…(Elvis og Frank Sinatra m.l har også giftet her tidligere…)
Det er også mulig å få en FANTASTISK helikopter-tur over Grand Canyon herfra (kjenner en nordmann som jobber som pilot og jobber med akkurat det her i Las Vegas). Men dette koster en del…(Ca 2000 pr pers). Det går an å få en halvtimes tur i helikopter over Grand Canyon for ca 800 kr pr pers…(EN FANTASTISK OPPLEVELSE DET OGSÅ. Jeg spanderte på meg to ulike turer i fjor, og angret ikke på en krone…)


6. 7. Grand Canyon (se rep. nederst på vedlegget)
Vi suser gjennom Mojaveørkenen (sørlige Sierra Nevada til Koloradoørkenen) Her kan det bli 45 grader (RED. ANMERKN: DETTE ER ALTSÅ PROGRAMMET FRA TUREN I JULI I ÅR, OG I 2005 BLIR DET IKKE FULLT SÅ BRENNHETT, BARE BEHAGELIG SOMMER) (kast skjorta, det er også en sjarm å kjøre sykkel halvnaken og svette litt!) Ørken er ørken = varm. Men det er en del av DEN STORE OPPLEVELSEN!.(og vi sørger for å ha med nok VANN. Oppfordrer alle til å ha med en stor (2-3 liters plast-termo-beholder (termos-aktig greie) som holder vannet kaldt. Denne kan kjøpes både i Norge og i USA.

Grand Canyon er USAs største turistattraksjon. Å kjøre HD langs den enorme kløfta er stort, og vi tar oss også tid til å la inntrykkene sige inn over oss. De som vil kan også gå noen meter NED i Canyon.

8 Gallup
Vi passerer Oatman), der folk ennå lever i sin egen verden. Eslene går fritt i gata…(se ellers reportasje nederst på vedlegget)

9.Albuerquerque. (og 10 Amarillo)

Vi passerer også CADILAC Ranch, 10 BILER ER GRAVD NED I EN ÅKER (!!!!) (se reportasje nederst på vedlegget), og Kan teste om noen klarer 2,2 kilo ren biff på The BIG TEXAN-biffstedet (VERDENSBERØMT FOR SIN ENORME BIFF!). (se ellers reportasje nederst på vedlegget: SAKEN ER BIFF)
2 særdeles opplevelses-rike dager!!


11 Clinton
Landskapet er enormt. Vi kommer til Oklahoma og passerer nye tidssoner

NB: Vi kan ta detaljer etter hvert. Litt av sjarmen er å ikke SPIKRE ALT I DETALJER. Da kan vi ta det litt mer som det kommer….Mange av de episodene man husker best fra en slik tur er det som skjer MELLOM severdighetene…i pausene…detaljer---det uplanlagte….en replikk…en hendelse. Det er viktig å ha rom for slikt. Så vi ikke får det for travelt.

12 Tulsa
Verdens oljehovedstad. Oklahoma. Her finnes den nest største indianerbefolkningen i hele USA! Totalt 39 stammer har tilhold her: Et indianer- og cowboyland!! Kanskje får vi med oss en rodeo??
”Ingen plass hører ROUTE 66 bedre hjemme enn her i Oklahoma” sies det.

13 Springfield
Vi kjører gjennom Abraham Lincoln hjemby. ”Abe” var selve eksempelet på DEN AMERIKANSKE DRØMMEN: Fattig. født i en knøttliten tømmerhytte. Ble president.
Vi kan besøke Lincoln home.




14 St. Louis
Den eneste virkelige storbyen mellom Chicago og LA. Verdens mest solgte øl, BUDWEISER, kommer herfra. (Ser ikke bort fra at vi tar smaksprøver…)Olympisk by i 1904. Det vrimler av historie og museer.


15.16.
CHICAGO:
Et New York i miniatyr: En fantastisk by som har absolutt alt. Vi går til topps i verdens høyeste bygning, SEARS TOWER SKYDECK. Over 100 etasjer høy. Du kan se FIRE STATER HERFRA! Antennene er 1730 fot (ca 580 meter) over bakken…det er verdens høyeste bygning fra gatenivå til tak (1450 fot over bakken).
Vi besøker noen av verdens beste jazz- og bluesklubber, og koser oss i storbyen.

(Vi har da kjørt gjennom Illinois, Missouri, Kansas, Oklahoma, Texas, New Mexico, Arizona og California. 8 stater og 3 tidssoner og 2448 miles. Route 66 er kalt ”THE MOTHER ROAD” , alle veiers mor. Veiens fødselsdag er 26.nov. 1926. Noen steder har ikke forandret seg stort siden den gang. Dette er som å reise gjennom historien)


HØYDEPUNKTER UNDERVEIS:
Los Angeles/Hollywood, Las Vegas, Grand Canyon, Biffen på 2,2 kilo, Cadilac Ranch, Oatman, Chicago og ”Veien i seg selv.” Kjøreopplevelsen er i sentrum på turen. Det er først etter at du har kjørt denne turen at du skjønner betydningen av uttrykket ”VEIEN ER MÅLET” ! Det er å VÆRE UNDERVEIS som er noe av det mest spektakulære/fascinerende.

:::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::

VEDLEGG:

Nedenfor har jeg sakset ut noen reportasjer som kom ut av turen da jeg som journalist kjørte ruta for å lage reportasjer om Route66-eventyret. Vi har senere gjort flere turer langs samme legendariske veistrekning. Undertegnede jobber til daglig som frilansjournalist for TVNORGE, og lager dokumentarfilmer og tekst- og fotoreportasjer for ulike magasiner, aviser og ukeblader fra inn- og utland. Reiser mye verden rundt (har f.eks vært på Nordpolen en gang og på Sydpolen(Antarktis) to ganger) men Route 66 er likevel den beste opplevelsen! (turen som arrangeres nå har for øvrig ingenting med den journalistiske virksomheten å gjøre)

Her er noen av reportasjene som sto på trykk, laget av undertegnede, bare for å vise hva man kan oppleve langs ruta. (dette er bare NOEN av opplevelsene)


(reportasje fra den første turen, før vi selv begynte å arrangere turer)
AMERIKA PÅ TVERS:
GUTTEDRØMMEN ROUTE 66
Gjennom ørken og indianerlandskap på legendariske route 66. 45 varmegrader. Haglbyger. 8 stater. 4000 km. 4 årstider. 3 tidssoner. 2 hjul. Og èn stram vaier. Vi krysser USA, Los Angeles – Chicago på Harley-Davidson. Hopp opp på baksetet, og bli med…
Tekst og foto: Arve Stallvik

Det føles som å bli truffet av frosne erter fra en sprettert hver gang de store insektene (alt er jo stort og forspist her i USA) treffer meg i panna eller mellom framtennene. Men det er prisen jeg betaler for å leve ut denne guttedrømmen –å oppleve selve eventyret. Akkurat nå føles det som å sitte midt inni en enorm varmluftshårføner.
Graderstokken viser 45 grader. Bob Dylans Tamburineman river i øregangene hver gang munnspillet akselererer over gommene og pløyes ut gjennom Harleyens høytalere. Vinden river i hårrøttene så bobil-bilistene sikkert tror de ser et kart over Norges fjorder og viker hver gang de titter mot oss hjelmløse som dundrer forbi. Solbrent. Svett. Sliten. Vi ville ikke byttet med noen.
Jeg har ofte hørt snakk om denne såkalte ”totale frihetsfølelsen”. Nå først – sittende overskrevs på en brummende Harley med vind i håret og bar overkropp på vei tvers over Amerika – forstår jeg hva som menes.
45 grader og gåsehud
Allerede idet vi svinger ut fra Harley-utleien i Los Angeles, og legger i vei på den drøyt 4000 km lange gamle berømte veistumpen route 66 er godfølelsen der. Endestasjon er Chicago. Men veien er målet.
The Mother Road (Alle veiers mor) oser av historie. Sol fra blå himmel og intens varme til tross: Jeg har gåsehud. Åtte stater og tre tidssoner på ti dager. Det er bare å gi gass.
Trygg Trafikk blir sikkert ikke overbegeistret for neste setning. Men å suse gjennom dette voldsomme landskapet med vind i håret er som å bli født på ny.
– Det finnes bare to typer motorsykkel: Ny og gamal Harley, kunne brummundølen Mads fortelle, mens Snorre forklarte at brølet fra 20 Harleyer som ruser samtidig slett ikke er bråk, men finkultur.
Vi er altså 20 nordmenn fra hele Norge som kjører sammen: En eks-rocker fra Kristiansund, som tidlig ble døpt ”Stram Vaier” (full gass) og stjal showet på scenen på lokale puber og Dressmann fra Bergen som holdt tale klokka ti på kvelden og sovnet kvart over – så å si hver kveld. Samt Bluesbrothers, som dropper middagene til fordel for å sitte i baren.
Men på turen er også Trønder-Alf som traff kvinnen i sitt liv på en bensinstasjon midtveies på turen etter å ha mailet med henne i fem år, og beordret broren og romkameraten til å sove på toalettet resten av turen.
Boa fra Tromsø kunne fortelle at han vanligvis brukte kveldene til å se gode filmer sammen med hybelkompisen sin, en to meter lang kvelerslange. Brummundølen som fikk jobb i selveste Harley-Davidson underveis på turen, satte av eksosrypa og søkte oppholdstillatelse i USA, Easy Rider fra Porsgrunn som hadde tatovert ”route 66” på overarma.
”Tundra MC” fra Svalbard som klemte i seg over to kilo biff i ett og samme måltid i Texas, og en reiseleder som hadde en lei tendens til å stikke av fra gruppa si. Samt jeg, som forsinker gruppa ved jevne mellomrom på grunn av akutte fotobehov. Det er litt av en gjeng.
Men opplevelsene står i kø: Landsbyer med innbyggere som nesten ikke har verken hår eller tenner, prærie, indianerlandskap, ørken, fjellområder, Grand Canyon, og steder du ikke trodde fantes i år 2003, der de lever i sin egen verden og knapt nok det…
I ville vesten
I Oatman, for eksempel, der de ennå lever som i ville vesten. Det er som å kjøre gjennom en fargerik tegneserie. Vi parkerer Harleyene og baner oss vei gjennom eselflokker på vei til den lokale puben som er innklemt mellom de gamle gullgruvene. Sheriffen går rundt med stjerne og revolver. Her er salooner, digre øl og burgere og enda digrere mennesker.
Hele turen er som et eventyr i en uvirkelig verden gjennom et stykke Amerikahistorie som du trodde avgikk med døden for 100 år siden: Blodrøde og fiolette landskap, gamle bensinstasjoner og gårder, vingårder, enorme maisåkre, verdens største totempel, Abraham Lincolns hjemby, Santa Fe – Morgan Canes fødeby, Elvis Presleys hotel, Cadilac Ranch, Painted Desert (den fargene ørken), Petrified Forest (den forstenede skogen), sirups- og indianerdistrikter.
– Her kan vi kaste hjelmen gutter, roper taxisjåfør Øistein fra Bergen, som har satt seg grundig inn i hvilke stater det er lov å opptre hjelmløst i. Kjøreutrustning blir bar overkropp, solbriller, solfaktor 40, shorts, fingerløse skinnhansker og boots. Livet er så herlig at det nesten ikke er til å holde ut akkurat nå her vi svever over landskapet som kubikkcowboyer på hver vår jernhest.
Allerede da vi i Los Angeles dundrer ut fra startstedet på hver vår leie-Harley i formasjon hører jeg et gledesbrøl slippes ut fra min egen munn når jeg tramper kolossen i 1.gir – klank! Både forlabbene og baklabbene heves. 3.gir: klank! Frihetsfølelsen siger innover kroppen. Vi svever som fugler over det enorme landskapet. De 10 dagene skal bli så tettpakket med inntrykk at de ikke lar seg beskrive på knapt 100 linjer.
4 årstider på 10 dager
De store trekkene får holde: Som at vi opplever følelsen av fire årstider. Etter å ha forlatt gruvelandsbyene i Oatman og de gamle horehusdistriktene der Kelly, Nelly og Sally har stengt inngangen for mange år siden må jeg ty til Helly (Hansen) for å holde varmen. Heldigvis hadde jeg vett til å ta med regntøy hjemmefra. Nå veksler det mellom torden, regn og hagl. Jeg fryser. Selv regndråpene treffer som pilspisser i 140 km/t.
Føden underveis? Stor sett burger med navn som Marshallbiff, Sheriffburger og øl. Landskapet? Stort sett flatt og milevis utsikt i hver retning. Etter omtrent 2000 km, midtveis, nær Amarillo: Den steikende varmen suger energien utav oss. Litervis av vann bøttes nedpå, både på ut- og innsiden av kroppen. Dagene består av kjøring, bading, øl, middag og rett i bingen. Det blir skremmende lite grøftefyll og utskeielser på denne turen. Har ikke tid.
– Å sette seg på svart sykkelsete nå er som å legge kronjuvelene på en steikeplate, melder Stram Vaier, humørspreder på heite strekninger.
For det var også tunge dager: Som for eksempel på vei inn i Chicago fra Springfield: Alf får føling, og må ha mat. Sukkersyke som slår ut i full blomst i 140 km/t er ikke å foretrekke. Men mens blodsukkeret kommer i gjenge, ser vi sjokkskadet i øyekroken at reiselederen setter følgebilen i gir:
Vi er forlatt, fire mann på en bensinstasjon tre timer utenfor storbyen Chicago. Vi vet ikke hvor vi er eller hvor vi skal. Betjeningen på kafeen trøster oss som best de kan med gratis kaffe og kartbeskrivelser. Nå må vi gi stram vaier og håpe på det beste. Og vi kom da i mål – denne gangen også.
Selv om det kanskje ikke var dette som mentes med ”get your kicks on route 66”. Uansett blodsukkernivå: Livet er for kort til ikke å være Easy Rider for et par uker.
Det er bare å gi stram vaier…


Tilbake i DET VILLE VESTEN i Arizonas cowboy– og westernby:
DAGLIG DUELL VED DAGGRY
Trodde du skytedueller mellom banditter og sheriffer utenfor Salooner hørte fortiden til? Feil. I gullgraver- og røverbygda Oatman i Arizona lever de fremdeles i Det Ville Vesten.
Tekst og foto: Arve Stallvik
Vi er i den nedlagte gullgraverbygda Oatman, Arizona, USA, som i dag likner mer på en spøkelsesby. Her har tiden stått stille, og innbyggerne lever fremdeles livet sitt som om de var med i en gammel westernfilm. Og med ørlitte grann innlevelse kan du tro du befinner deg tilbake i det ville vesten. For plutselig er det dramatikk i hovedgata mellom saloonene:
Et medlem av Oatman Ghostriders har kommet i klamreri med sheriffen. Det viser seg at Little Joe Parker (34) nettopp har robbet banken sammen med røverkollega Buckskin Bob (63) og er blitt oppdaget. Hovedgata mellom Saloonen og banken har plutselig blitt en duell-arena, på liv og død. Sheriff Duke Slade (73) trekker våpen.
Ranerne krangler mens de alle tre har fingeren på avtrekkeren:
– Hvorfor må jeg alltid rane banker mens du holder vakt?
– Fordi du er større og styggere enn meg!
– Gi meg gullet, sier sheriffen.
– Vi skal heller gi deg en kule, sier bandittene. Så skjer det fort: Våpen siktes inn, revolvere går varme, det blir en orgie i smell og skuddvekslinger, og snart ligger kruttrøyken tjukk over bygda. Det ender med at bandittene blir skutt, blir liggende livløse rett ut i gata og bygda er reddet. Sheriffen sjøl er skadeskutt og vakler mot baren i Saloonen. Du blir tørst av denne jobben…
”Møter døden” daglig
For skytedramaet er – selvsagt – et skuespill. I beste amerikanske stil. Med løskrutt. Og det er daglige skytedueller. Men det er en alvorlig undertone: Gutta må ”møte døden daglig” for å holde liv i bygda si. Ellers gidder ingen besøke gamle rare Oatman. Og de har lykkes med å gjenskape gode gamle dager. Over 500 000 besøker nå årlig Oatman for å se The Ghostrider Gunfighters.
De arrangerer også sparkedame-aftener og ”bryllups-skytedueller”, med påfølgende bryllupsnatt i tradisjonelle Oatman Hotel, for å holde liv i seg sjøl og den lille byen som i sin tid ble oppkalt etter frøken Olive Oatman, som ble tatt til fange av Mohaveindianerne.
– I 1916 var det 10 000 innbyggere her. Gullgraverbyen blomstet. Så flyttet nesten alle. For få år siden var det bare 15 borgere igjen. Det så svart ut. Den livlige byen, med horehus, gullgruver og folkeliv ble forvandlet til en spøkelsesaktig bygd. I dag bor det bare drøyt 100 innbyggere her, sier sheriff Duke Slade (73).
Han snakker litt sakte og ureint og trekker ikke akkurat raskere enn sin egen skygge lenger. Men en jobb er en jobb. Hans jobb er å bli skutt. To ganger daglig.
– Oatman er hjemsted for de lovløse, bankrøvere og ”the bad boys”, sier en mann som kaller seg Wild Bill. ”Lovløse Willie” nikker. Jeg vet ikke om de er i stand til å skille mellom virkelighet og fantasi lenger, her de lever i denne avsidesliggende fjellbygda, der det ikke er uvanlig å se folk uten tenner og hår.
– Det var gullgraving her fram til andre verdenskrig. Så var byen i ferd med å bli en spøkelsesby, men ble reddet av nostalgikerne som passerte byen på Route 66, sier Little Joe.
Utenfor Hotel Oatman, grunnlagt i 1902, henger ennå reipet fra siste henging. Gledespikene holdt hus her. Og hadde travle dager med å betjene gullgraverne. Nå har både gruvedriverne og horene stengt inngangen. Og de henger ikke lenger kranglefanter etter halsen.
Men eslene trasker fortsatt rundt fritt i byen, gullmine-vognene står fremdeles på jernbaneskinnene, interiør, fasader, tenkemåte og livsstil tilhører fortiden, og på veggen henger minnene: Gullgraverutstyr, pistoler, pokerspillrester og tomme brennevinsflasker. Rundt oss er det indianerlandskap på alle kanter. Bilene som tilhører nysgjerrige tilreisende gjør at du blir påmint at du faktisk ikke er tilbake i en gammel westernfilm, men likevel kan du føle fortidens sus i støvet mellom cowboyboots, sheriffstjerner, salooner, skinnvester og revolvermenn.
Tilreisende kommer hit for å oppleve historien slik den var. Vi har holdt på slik i 28 år. Hver dag. Vi lever av å gjenskape fortida. Så likt som mulig. Uten at noen må bæres vekk i likpose. Vi har ikke nok innbyggere her lenger til å gjennomføre ordentlige skytedueller. Tre cowboyer i minus i folketallet hver dag blir for drøyt, gliser den 73-årige sheriffen. Det glimter i den gule sheriffstjerna, den sølvgrå revolveren, og en gråbrun gulltann.
Det eneste som er igjen av gull i Oatman i dag…



PÅ INNSIDEN AV HOLLYWOOD:
Norske Tommy guider deg gjennom Hollywood:
HAR VERDENS VAKRESTE DAMER SOM YRKE
Tommy Fossum fra Sunndalsøra har de siste fem åra hatt jobben de fleste norske menn drømmer om: Å omgås verdens vakreste damer og de største filmstjernene. Vi har besøkt ham i Hollywood.
Tekst og foto: Arve Stallvik
Los Angeles, California: Den tredje sigarilloen på halvannen time glir over leppene til Tommy Fossum (30) fra Sunndalsøra som har inntatt Jack Nickholson-gliset. 32 varmegrader. Skyfri himmel. Åpen bil. Alt er som det skal være da vi sklir gjennom Beverly Hills her i filmbyen Hollywood.
I fem år har hans yrke vært å intervjue, omgås og feste med hundrevis av Hollywoods vakreste filmstjerne-damer. Denne uka er han min eksklusive guide, for å vise oss innsida av filmby nummer en i verden.
– Det er vel ingen by i verden der innbyggerne er villig til å jobbe så hardt for å lykkes, og så mange mislykkes, som her på Planeten Hollywood, det minst jordnære sted på kloden. De aller fleste havner på The Boulevard of Broken Dreams, sier Fossum, mens vi svinger inn på Walk of Fame downtown Hollywood.
Verdens uvirkeligste sted
Tabloid og nyhetsjeger siden 12-årsalderen, da han startet sin egen avis. Ansatte flere. Alle fikk sparken. Ikke fikk de lønn heller, bare smågodt og navnet sitt på trykk. Men nysgjerrigheten på verden og på spennende mennesker var vekket. Han var den første europeiske journalist som kom til New York etter World Trade Center-episoden 11.september. Han har vært utenrikskorrespondent for riksdekkende aviser fra flere kontinent før han fylte 25 og havnet her i Hollywood med verdens vakreste damer som yrke. Grei karrierestige.
– En drømmejobb på mange måter, men Hollywood er et snodig samfunn, der folk lever i sin egen filmverden, i en slags Ivo Caprino-film. En drømmefabrikk. Mange blir kokainvrak. Noen få promille lykkes. Resten blir taxisjåfører, kelnere, etc.
Vi rusler opp Walk of Fame og møter folk som ser ut som, og tilsynelatende tror de er, Charlie Chaplin, Dracula, Elvis og Marilyn Monroe. De ble aldri filmstjerner, men tjener til livets opphold som ”look-a-like”. Marilyn Monroe-vin og -sjokolade selges.
– Var på by’n med noen damer da jeg kom hit. Det sluttet jeg fort med. Jentene her krever at du henter dem i limousin, og kjøper dyre ringer og kjoler til dem allerede på de første stevnemøtene. De aller fleste er så overfladiske, kyniske og så ute etter status og penger at du vil ikke tro det uten å ha bodd her…
– I Hollywood drømmer ”alle” om å bli oppdaget. Postbud Jack Nickholson og tepperenser Harrison Ford ble det. Jordnære folk. Etter fem Oscar og 100 millioner på lønnskontoen blir de hyggelige normale mennesker igjen. De har gått runden: 1) Normale og reflekterte 2) Lever i en snobbete, arrogant drømmeverden 3) Så rike og berømte at de har kommet ned på jorda igjen.
Baren som suger
Fem minutter unna palassene til Britney Spears og stjerneborettslaget for øvrig har han hjemmekontor. Det ser litt bomba ut hjemme hos unge Fossum. Hundrevis av aviser, blader, og opptakskassetter merket ”Intervju Julia Roberts”, ”intervju Cameron Diaz” etc ligger strødd utover gulvet.
– George Clooney kan snakke deg trill rundt. Kjempetrivelig. Som Brad Pitt. Typen du vil drikke øl med, og som kanskje hadde blitt med også. Jack Nickholson er superintelligent.
– Nicolas Cage er smart, men sykelig opptatt av Elvis. Litt paranoid, tror noen blander gift i drinkene hans. Åpner derfor ny flakse hver gang. Arnold Schwarzenegger: Bare opptatt av å fortelle hvor mye penger han har tjent. Fikk litt avsmak for ham. Leonardo Dicaprio: Jordnær. Oppsiktsvekkende reflektert. Hyggelige og sjarmerende. Superplayboy med voldsomt drag på damer.
Fossum treffer dem regelmessig. Noen husker navnet hans også...
”Til Tommy. Kyss fra Halle Berry” står det på en signert plakat på veggen.
– Hun er den mest sexy av alle Hollywood-kvinnene, sier Tommy, mens vi går inn på Hollywoods hippeste strøk. Over baren: To halvnakne jenter danser i et glassbur innhyllet i rosa lys, en annen bugter seg rundt på et glasstak over dansegulvet. I baren står en jente i 30-årsalderen og suger på en naturtro plastikk-kuk, som fungerer som et digert sugerør ned i en grønn drink. Jeg hever øyenbrynene, og hun spør om jeg vil ta over.
Heller ikke Hollywoods utesteder er som andre steder.
Dagen derpå: Vi sklir i åpen bil på stripa i Beverly Hills og Sunset Blvd. Brat Pitt passerer oss. Han hilser ikke tilbake. Dagen før snakket jeg så vidt med Julia Roberts, verdens best betalte kvinnelig skuespiller. Det ble en kort samtale. ”Jeg har fri i dag” sa hun. Jeg tok hintet. Jeg og Julia lever tross alt på to forskjellige planeter.
Men ingen kan hindre oss i å cruise rundt forbi palassene til Jack (Nickholson), og George (Clooney), før vi labber over Michael Jackson og Sylvester Stallone, norske Greta Garbo, Sharon Stone – og Julia – på Walk of Fame, fem av 2500 bronsestjerner i asfalten.
Håndhils på Marilyn
Jeg ”håndhilser” på Marilyn Monroe, ved å sette hendene i hennes håndavtrykk i asfalten. ”Gentlemen prefer Blonds” (Gentlemen foretrekker blondiner) er hennes innrissede hilsen til ettertiden. Det fikk hun vel smertelig erfare, stakkar.
Vi har så vidt råd til å stikke nesen inn på verdens dyreste handlegate, Rodeo Drive. Hollywoodstjernenes egen butikk. Som private luksushjem. De få plaggene som henger der inne koster gjerne 15 – 20 000 kroner stykket.
– Filmstjernene har fortalt meg at de føler seg som i et fengsel med sine rikdommer. Lever i konstant frykt for at barna deres skal kidnappes. De er økonomisk uavhengige, men savner frihet. Et liv som ikke er noe å trakte etter. De har minst like mange problemer som folk flest. Misunner dem ikke, sier Fossum.
– Dessuten: Norske menn har det veldig bra som har sjansen til å omgås normale, oppegående jenter. Her i Hollywood er ingen normale…

HOLLYWOOD-FAKTA:

* FÅ MED DEG: Rodeo Drive (verdens dyreste handlegate), filmbyens hotteste utesteder, Walk of Fame (Stjernenes hånd- og fotavtrykk), Sunset Blvd, Beverly Hills, Stuntmannshowet Water World på Universal Studios og bestill en ”Star Tour”, (kjøretur til filmstjernenes hjem). Alternativet er en reise gjennom filmbyens skandaler, voldtekter, selvmord og mord. Bo i Hollywood.

Vi tester MANNDOMSPRØVEN i Texas:
– SAKEN ER BIFF…på 2,2 kilo
Svarte. Det går ikke. Ennå en drøy kilo stor kjøttklump igjen på tallerkenen min. Tiden renner ut. Minstemann i løypa har spydd to ganger. Dette har jeg ikke mage til, rett og slett…
Tekst og foto: Arve Stallvik

Tikk-tikk-tikk-tikk. 55.06…55.05….55.04…
Vi føler oss som dyr i bur, spiseartister, sirkushester. Displayet som hele salen stirrer på viser at jeg har 28 minutter og 14…13…12 sekunder igjen til å stappe i oss det umenneskelige måltidet som stirrer på meg fra tallerkenen. Jeg er på The Big Texan Steak Ranch, Big Texan Road 100, Texas, Amarillo, USA, tirsdag klokka 19.30:
Jeg føler meg som en gladiator i kamp med et vilt dyr i gamle Roma. Og jeg vet at selv om villdyret mitt allerede er dødt, vil det høyst sannsynlig vinne. Det er kanskje litt flaut…
Fire mann kjemper side om side, derav tre som billedlig sett spiser med ”NORGE” på brystet: Roy fra Svalbard, Dag Olav fra Kolbotn, 14-årige John fra Illinois (som stiller med ekstrautstyr i form av tannregulering), og Vi Menns reporter, som allerede begynner å bli mett. Et svært dårlig tegn.
Kampen er så amerikansk som den kan være: Ville jubelrop når Sjefen sjøl, Ed Montana i cowboyhatt og boots, annonserer ”the vikings from Norway”, som har kommet ”all the way to Texas” for å gjennomføre mannsdomsprøven. Vi sitter på scenen på utstilling. Alle cowboyer i salen har samlet seg rundt oss. Det er som vi befinner oss midt inne i en amerikansk film. Starten går. Folk roper, brøler, og viser en entusiasme som du bare opplever i USA:
– Go for it man!! You can do it!! Dag, Dag, Dag!
Min argeste konkurrent, Dag Olav Fiske, reiser seg opp, strekker hendene i været. Mottar jubelen fra folket. Han føler han representerer hele Norge. Dette er ingen lek. Klokka tikker…45.14….45.13….45.12. Det er bare å klemme innpå.
Oppvarming på ringen
Vi skrur tida noen kalorier tilbake. Til før start. Jeg får noen siste råd:
– Kast i deg maten før du rekker å kjenne metthetsfølelsen. Da lurer du hjernen. Fast to dager før. Drikk bare masse vann slik at magesekken sprenges ut, sier forteller eieren Bobby Lee (45).
Jeg får rådene for sent. Så mens de fleste som skal ut i kamp med reine muskler varmer opp før de skal i ringen, varmer jeg opp på ringen – et kvarters tid. På do, der svingdørene er slike ranch-skilledører i tre, som heltene i gamle cowboyfilmer pleide å sparke opp.
Klemmer til deg jeg er kar om. Ingenting må overlates til tilfeldighetene. Lageret må tømmes før jeg går til kamp. Jeg har jogget og hyperventilert og signert kontrakt. Jeg går til start:
Omgivelsene er voldsomme: Store høyttaler, duken er av kuskinn, det henger dyr på veggen, servitrusene tripper rundt i lårkort, tatoverte boots, cowboyhatt og broderte skjorter. Alt her inne er liksom dobbelt så stort som du er vant til. Bortsett fra middagen. Det er ti ganger så stor…
Vi intervjues foran horden av tilskuere. Den umenneskelige porsjonen jeg skal kjempe mot er 2,2 kilo ren biff. I tillegg må jeg presse ned potet, øl, og salat i løpet av 60 minutter. Ellers: Straffegebyr på 400 kroner. Verdensrekorden er ni og et halvt minutt, satt av baseballproffen Frank Pastore i 1960.
– 60 000 fra hele kloden har prøvd seg på bifftesten siden starten i 1960. En av seks svelger unna. En av ti spyr underveis. Noe ordentlig griseri, forteller Bobby Boss. Det startet ved at hans far ville la cowboyene ete så mye de klarte. ”Jeg er så sulten at jeg kan spise en hel ku” var det en som sa. Forretningsideen var født.
– Umulig å forutsi hvem som klarer det. Superspinkle 11-åringer har klarte det med glans – og bestilt dessert etterpå. Sangeren Richard Lafeder (58) fra Las Vegas, en av verdens beste storspisere, glefset i seg alt på 20 minutter, og bestilte en porsjon til! 4,4 kilo ren biff. Har aldri sett noe liknende. En 60-åring prøvde på sin tredje porsjon. Ja, han er forresten død nå…
Han svetter nå…
Tikk-tikk-tikk-tikk…Klokka runder 28 blank. Jeg har spist 1/6. Pirka i poteten, ikke rørt brødet eller salaten. Åpner buksa enda et hakk. Hjelper ikke. Eneste trøst er at fjortisen sliter. Så løper han fra bordet. Bøtta kaller.
Men det hjelper ikke meg. Verdensrekorden er langt unna. Jeg har mentalt sett lagt pungen på bordet allerede, for å si det sånn…
Roys dyriske kamp mot klokka fortsetter. Han svetter nå. Dette er alvor. Han vil ikke gi seg. Bleik. Urørlig. Svetteperler i panna. Har ikke gitt fra seg et pip eller løftet øynene fra tallerkenen på over en halvtime. Den norske oksen kappspiser med USA-trollet. Plutselig kommer det lyd utav det forspiste hodet:
– Å fy faan!!
– …Roy, er du dårlig..?
– Va på tur ut no.
– Hvilken vei?
– Gulpa opp. Måtte svelge ned igjen. Spøy opp siste biten no. Får ikke ned en bit igjen. Har møtt veggen, æ no. Trur faan mæ spiserøret e blokkert…
Bittert. Bare en ørliten klatt igjen på tallerkenen. Den svære mannen bare pirker i det. Løfter minibiffbiten opp til munnen. Åpner gapet…men legger det ned igjen. Scenen minner meg om han i Monty Python-filmen som bare skulle ha en liten bit til – og sprakk. Forbereder meg på smellet. Men vi blir reddet av gong-gongen. Går ned fra ringen. Tre slagne menn. Fjortisen sitter på potta.
Slaktern ved grillen venter. Oppveiing nå: Svalbard-Roy har klemt i seg over to kilo biff. Mannen var billedlig sett i mål, men måtte bryte mat-maratonen, som han har ledet hele løpet, 15 meter før målstreken. Skuffelsen kan leses over hele kroppen. Oppveiingen viser at selv fjortisen slo meg, men han kasta opp to ganger. Og ble diska.
– Du ble tredje sist! Jeg kom på en flott tredjeplass, fleiper jeg mot Roy, som rusler ut to kilo tyngre enn han var for 60 minutter siden.
– Jeg møtte veggen. Hadde jeg spist den siste biten hadde jeg sprukket, bokstavelig talt. Og jeg orka ikke å sitte å spy utover folk heller…

MAT-MANNDOMSPRØVEN:
* RESULTATLISTA:
1) Dag Olav Fiske, (29), Kolbotn, 180 cm, 120 kilo, spiste 2,11 kilo
2) Roy Albrigtsen (34), Longyearbyen. 182 cm, 125 kilo. Resultat: Spiste 2, 05 kilo.
3) Undertegnede: (34), Oslo, 186 cm, 85 kilo, spiste 1,08 kilo
4) John Nebarro (14) fra Illinois, USA: Spiste 1, 12 kilo, men måtte spy to ganger underveis, og ble disket.
* Reglene: Biff-podiet her i Texas er unikt iverden. Du får biffen på ca 2,2 kilo (72 ounce) gratis hvis du klarer å spise den opp på en time. Ligger det mat igjen koster det deg 54 dollar (drøyt 400 kr). Mer info på www.bigtexan.com


På jobb med norske Kai i Las Vegas:
GRAND CANYONs COCKPIT-COWBOY
Graderstokken viser 49 grader i skyggen. Helikopterpilot Kai Barkhald (31) fra Trondheim stuper ned i dypet av Grand Canyon. Vi er med ham på jobb.
Tekst og foto: Arve Stallvik

Pilot Barkhald, luftens baron, styrter ned i Grand Canyon med undertegnede og to amerikanske passasjerer om bord. Det er en voldsom opplevelse å trenge ned i bunnen av kløfta som består av millioner av år gammel stein. Det er 1,5 kilometer ned. Voldsom utsikt. Du føler deg bitteliten.
Fargene og de voldsomme dimensjonene tar nesten pusten fra oss. Kai har vært her nede mer enn tusen ganger. Han har 15 turer i uka i snitt og har jobbet her flere år. Vi lander 1,3 kilometer fra toppen av den enorme kløfta, ikke langt fra bunnen av canyon.
Det er total stillhet her nede. Svetten renner. Lufta står stille. Det virker som tiden har stått stille her også – i millioner av år. 49 grader i skyggen, og nesten uutholdelig i sola. Men det er likevel noe av det vakreste og mest spektakulære jeg har sett.
Bor i campingvogn
– Det er bare to årstider her i Vegas-området. Varm og supervarm sommer, sier Kai. Han har lagt seg til en merkelig blanding av amerikansk, sunnmørs-dialekt og trøndersk. Han tørker av glasset på cockpiten og svette fra sitt eget ansikt. Drikker bortimot 10 liter vann daglig for ikke å tørke ut i denne varmen.
Det er en time siden vi forlot helikopterbasen på hans arbeidssted Maverick Helicopter Tours, oppkalt etter Tom Cruise i flyfilmen Top Gun, på 6075 South Las Vegas Blvd.
Kai er en av 15 piloter i selskapet som har som yrke å guide turister og andre over den enorme kløften, som er ufattelig lang, brei og dyp. Utdannet på en av de største private helikopterskolene her i USA. Har bodd fire år i Amerika, de siste med base i en campingvogn her i den uvirkelige byen Las Vegas, der det ikke finnes noen klokker innendørs, eller vinduer på byggene, ettersom de ikke vil at de spillegale skal skjønne at de sitter her midt på natta og spiller bort sine siste gryn. For Vegas er skapt for to ting: Show og spill.
Byen der det meste er av plastikk, også ”steingjerder” og ”steinheller” på gata, der det meste er kopier: Pyramider, Eiffeltårnet, Frihetsgudinnen, osv. Las Vegas er byen som aldri stenger. Vi inntar vår frokost 14.30 på ettermiddagen. Mannen ved siden av oss ser ut som han har svelget en rytmeboks, og danser intenst med seg sjøl med lukkede øyne her i frokostsalen. Ingenting er helt normalt i Las Vegas.
Neonoasen i Nevadaørkenen
– Jeg tjener til livets opphold som en slags luftas cowboy over Canyon. Har 2-4 flyturer daglig. Jobber mye og tjener relativt dårlig sammenliknet med andre piloter. Har over 15 turer i snitt i uka. Fryktelig varmt nå på sommeren. Ofte over 50 grader i skyggen. Du ser det er 48 grader her nede i dag.
Men folk elsker å se canyon fra lufta.
– Det er ikke uvanlig at vi flyr inn bryllupsgjester som gifter seg nedi bunnen av Grand Canyon. En gang måte jeg fly ut mat for 30 IT-kakser. De leide fire helikopter. Ble ufattelig dyrt. Mange betaler 100 000 norske kroner for en spesiell tur.
– Det er et merkelig samfunn dette! USA er jo rart i seg sjøl, men Vegas tar kaka. Jeg spiller nesten aldri. Mange får betalt minimumslønn her. 5 dollar timen. Parkeringsvaktene er blant de som tjener best i Vegas; bortimot en million kroner årlig, på grunn av tips.
Kai solgte huset sitt for å finansiere fly-utdanningen, og var blant de 50 000 heldige av hele 13 millioner søkere som ble trukket ut til å få permanent oppholdstillatelse i USA. Det er 200 piloter i Las Vegas. Kai er en av bare to nordmenn som jobber her. Den andre er Øystein Moen (36) fra Trondheim.
Dødsulykker
– Det er så varmt her nede at små fly ofte ikke kommer seg opp igjen fra bunnen av canyon. Hvert år styrter flere fly, noe som selvfølgelig betyr dødsulykker for både pilot og passasjerer.
– Drømmen er å fly luftambulanse her i USA. Har mer ordna forhold da. Her må jeg være tilgjengelig hele uka, 24 timer i døgnet. Har fantastisk utsikt fra mitt kontor hver dag, men det er også en svett jobb, og jeg får mange rare spørsmål. Som f.eks om elvene i bunnen av canyon er veier, og hvor høyt det er mulig å klatre i canyon.
– Norske piloter er ettertraktet og gjør en utmerket jobb, sier manager Dean Gibbons mens Kai setter meg av på basen i Las Vegas. Vi tar en øl i baren ved siden av. En flaske koster 5 kroner. Og selv i baren er det spilleautomater nedfelt i bardisken.
Verdens gambling-mekka

Dag og natt, håp og realisme, fantasi og virkelighet. Det neste glir over i hverandre her i Vegas. En stor opplevelse å være her. Samtidig har det en tristhet og Gudsforlatthet over seg. Tusenvis av slitne mennesker sitter i treningstøyet og trekker i enarmede banditter, uten å forandre ansiktsuttrykk enten de vinner eller taper. Kanskje de vet at de til slutt taper.
Vegg i vegg med pizza Hut kan du gifte deg i vielseskapellet. Det er en eventyrverden midt i ørkenen, 45 grader selv midt på natta om sommeren. Porno-brosjyrer med bilde og telefonnummer deles ut på gata: ”Sweet’n soft Sandy – 65 dollar – tlf 702 699 9427 – Jeg kan være på rommet ditt i løpet av 20 minutter” står det på en.
Det meste er støpt i plastikk eller dyppet i fett. Åpent 24 timer i døgnet. ”Legg igjen pengene dine hos oss!” Bilder av folk som har vunnet svimlende summer. ”This is Amerika!” Det er fantastisk, kvalmt, imponerende. Selv turen inn til Las Vegas er en stor opplevelse. Du kjører gjennom bekksvarte natta. Passerer byer som heter ”Ghost Town” og ”Zzyzz”.
Du skjønner at dette blir galere og galere for hver kilometer. Begynner å fatte hvilket uvirkelig verden vi er på vei mot. Stadig varmere. Alt du ser er lysene fra andre biler. Ellers er det kun ørken. Plutselig, midt i ørkenen, vokser en enorm by fram, fra intet.
Overalt er det glorete, enorme plakater, som slår et slag for hoteller, billeie, prostituerte: ”Play here – You can win!”, “Buy me!”, “Try me!”, “Fuck me!”
Midt i denne galskapet jobber altså norske Kai. Det heter om Vegas (som amerikanerne selv kaller byen sin) at det er byen du ankommer i rik i dollarglis og forlater stein blakk med rutebussen. For de fleste spiller – og taper sin innsats.
Om jeg vant noe i Vegas? Det skal du gi blaffen i!


VERDENS GAMBLING-MEKKA:
LAS VEGAS: Verdens gambling-mekka. Hoteller med plass til 5000 gjester. 1,5 millioner innbyggere. Mange av verdens mest berømt filmstjerner har giftet seg her. Det er 60 kirker (wedding chapels) i byen, enorme kasinoer og show overalt. Det er showtime 24 timer i døgnet. Ca 40 millioner mennesker besøker Las Vegas, USAs raskest voksende storby, årlig. Her er alt mulig. Vi Menn synes helikoptertur over og i Grand Canyon var en av de største opplevelsene.
BESTE REISETIDSPUNKT: Vår og høst. Om sommeren kan det være 45-50 grader i ørkenen her.


En bråstopp på ”Cadillac Ranch” i USA:
VERDENS STØRSTE BILKUNSTVERK
Ti Cadillac’er som har dalt ned fra himmelen og frontkollidert med Moder Jord. Slik ser det ut. Men Cadillac Ranch vest for Amarillo i Texas, USA, er bare kunstverket til en mann med altfor mye penger.
Tekst og foto: Arve Stallvik
Lerretet er en kornåker som er flere kilometer hver vei. Motivene er ti ulike Cadillac’er, alle fra 1948 til 1964 og alle med halefinner. Den steinrike Texasoriginalen Stanley Marsh ville lage verdens største bilkunstverk. Og gjorde det. Åkeren er fredet. Ikke noe annet får plasseres her.
– Dette er et monument over bilismen og den amerikanske frihetsdrømmen og livsstilen. Jeg betalte bare ca 200 dollar for hvert dollarglis hos skraphandlere. Bilene er festet i betong under bakken, og står i nøyaktig samme vinkel som Keopspyramiden i Egypt. Dette er Amerikas Stonehenge. Et monument på linje med Frihetsgudinnen og Sfinxen i Egypt. Det skal aldri flyttes noe sted, presiserer Marsh.
Den enorme åkeren er en del av kunstverket som Bruce Springsteen ble så fascinert av at han laget sangen ”Cadillac Ranch”. Marsh kom på ideen på 1970-tallet. Han hadde alltid blitt sett på som en særing grunnet sin spesielle livsstil og kunstsmak. Blant annet kjøpte han seg en lys levende gris bare for å ha noen å drikke sammen med. Grisen døde etter en overdose påskeegg, og Marsh fikk den utstoppet og hang den i taket over kontoret sitt.
Norske Lottomillionærer er visstnok ikke som andre millionærer. Men amerikanske millionærer er tydeligvis ikke et (bremse-)spor bedre.
XXX